Morten Heggelund var født i Ebeltoft i Danmark i 1600. I mange år var han i tjeneste hos Frans Kaas på Bodøgård, lensherre til Nordlandene. Her ble han også gift med Synøve Hansdatter. I 1635 ble han utnevnt av Kaas til fogd over Troms fogderi. Heggelund slo seg ned på gården Elvevoll på Ringvassøy. Her bodde han og virket som fogd helt til sin død i 1660. Morten Heggelunds sønn, Hans, flyttet gårdstunet ut på neset av eiendommen og således fikk stedet navnet Hansnes (i dag er det kommunesenteret i Karlsøy kommune). Den 5.juli 1646 ble det holdt ting i Langsund. Fogden Morten Heggelund, hadde arrestert Hans Pedersen (kalt "Båt-Hans") og hans kone Anne Thollefsdatter noen dager før, anklaget for trolldom. Siden de anklagede var ubemidlede måtte deres opphold i arresten på Elvevoll dekkes av kronen. De anklagede ble funnet skyldige, og den 8.januar 1647 ble de to brent på bålet.
Chr. Brokkenheuser skriver i 1939 om personer og forhold i Viborg.
Om Christen, borgermester i Viborg omkring 1620, skriver han at
«med ham ophørte, saa vidt det kan ses, den mandlige Gren af Slægten at bo i Byen -
hans to Sønner rejste til Norge - og denne var derefter kun repræsenteret paa Spindesiden».
Selv om alt tyder på at Morten kom fra Viborg, er det en innførsel fra Bergen Borgerbok
av 15.08.1661 der en Christen Michelsen Heggelund har oppgitt Ebeltoft i Jylland som
fødested. En gren av slekten må i alle fall ha bodd der. «Karlsøy og Helgøy Bygdebok» har en
anførsel om at fogden Hegelund kom fra Ebeltoft, dog uten kildeangivelse.
Ifølge Bodin bygdebok bodde Morten på Ytter-Hærnes i Bodø i flere år, og giftet seg der
før han reiste videre nordover. De eide eller leide jord på de fleste av gårdene i Kirkegrenda.
Vi vet ellers lite om fogden Morten Hegelund på Elvevoll. Mye tyder på at han drev
handel og jektebruk, noe som ble fortsatt av hans enke i 1660-årene. Han ble far til 3 av de
mest velstående jekteskippere og handesmenn i prestegjeldet ved slutten av 1600-tallet. Det
var en velstående slekt, som videreførte tradisjonene innen handel og jektebruk til inn på
1800-tallet.
Karlsøy og Helgøy hørte i sin helhet til det store Helgøy tinglag, som var ett av de 3
tinglag i Tromsen len i 1609. Lenet dekket da området mellom Malangen og Finnmarks grense.
De to øvrige tinglag var Skjervøy og Hillesøy. Lenet utgjorde også et fogderi og et
sorenskriveri.
I forbindelse med de store utenrikspolitiske problem i landsdelen mot slutten av
1500-tallet, ble lokalstyringen lagt om i 1598. De mange smålen ble for det meste slått sammen
til ett hovedlen, Nordlandene, med egen lensherre bosatt på Bodøgård eller omegn. Samtidig
fikk Finnmark len sin lensherre bosatt på Vardøhus. Dermed kunne sentraladministrasjonen i
Kjøbenhavn bedre følge med i det som foregikk i Nord-Norge, og dessuten øve større kontroll
med fogdene.
De viktigste forvaltningsoppgavene lokalt var konsentrert rundt bygdetinget som
omfattet hele tinglaget, og ble holdt 2 ganger årlig. Det ble gjerne kalt «ledingsbergting» etter
leidangsinnkrevningen eller vår- og høstting etter årstiden, senere også skatte- og saketing.
Her var alle voksne menn pliktige til å møte. På tinget foregikk skatteinnkrevningen, både av
den gamle statsskatten leidang, og av alle ekstraskattene som begynte å komme utover
1500-tallet. Det ble oppkrevd finneskatt, landskyld (jordleie) for krongodset og bøter. Her ble
også ført straffesaker og sivile saker. En viss del av almuen ble utpekt av fogden til lagrette,
som skulle dømme i saker som kom opp, avgi bevitnelser («tingvitner»), og ellers bekrefte det
som foregikk på tinget. Lagrettemennene skulle edfestes av lagmannen på Steigen, som var
øverste sjef for rettsvesenet i Nord-Norge. Fra 1590-årene ble det ansatt en egen
embetsmann, en edsvoren skriver eller «sorenskriver», som skulle være lovkyndig, og ha til
oppgave å hjelpe lagretten med å utforme dommene. Etterhvert var det sorenskriveren som ble
den egentlige dommer, og lagretten ble redusert til å være rettsvitner. Skriverens distrikt
omfattet hele lenet eller fogderiet, som da ble identisk med sorenskriveriet.
Fra ca. 1600 var det fogd og skriver som i fellesskap sto for den lokale forvaltning, men
med ulike gjøremål. Fogden styrte tingmøtet, krevde skatter og virket som anklager. Skriveren
assisterte lagretten i rettssaker og førte retts- eller tingprotokollene. I tillegg finner vi en såkalt
bondelensmann, som var en slags medhjelper for fogden. Dette var i denne perioden mest en
bistilling eller et tillitsverv, uten særlig godtgjørelse.
Når vi møter lensadministrasjonen i kildene fra ca. 1610, er det med Karlsøy som
sentrum. Her bodde da både sorenskriver og fogd, og det ser ut til at dette var det vanlige
utover resten av 1600-tallet. Det virker som om fogdene ble utskiftet hyppig, og vi kjenner fra
de 10-12 årere i perioden 1609-21 følgende:
1608-09: Nils Paulsen.
1610: Nils Nilsen.
1611-12: Lauge Jonsen.
1612-18: Thomas Rostorp.
1619-20: Christen Sørensen.
1620-24: Søren Nilsen.
Noen embetsgård fantes ikke, så fogdene og skriverne var som andre avhengige av å
bygsle jord i distriktet. Vi finner også flere av fogdene igjen i sognet utover selve
embetsperioden, noe som antagelig betyr at de i tillegg til fogdestillingen drev handel, jektebruk
og utredning. Av gårder som ble bygslet av fogden eller forhenværende fogder i denne tiden,
finner vi Reinsvold, Skattøra, Bratrein, Hattøy, Jegervatn og Nord-Lenangen. I 1620 hadde
enka etter Christen Sørenen, Margrethe Henriksdatter, bygslet både Bratrein, Skipvik (Elvevoll,
senere Hansnes), og fra 1623 Hessfjord. Samtidig satt den tidligere fogd Thomas Rostorp med
Reinsvoll og Nord-Lenangen, og Lauge Jonsen med Hamre. På selve Karlsøy var det på
denne tiden lite eller ingen oppdyrket innmark, og øya var ikke skyldsatt for utleie som
jordbrukseiendom.
En av de bygdene som opplevde størst endringer i hundreåret mellom 1560 og 1660
var Langsund. Når vi først møter Langsund i skriftlige kilder midt på 1500-tallet, var det en ren
sjøsamisk bygd. I året 1558 nevnes Langsund første gang i bevarte skriftlige kilder. Da fantes
der 7 bosatte familier som betalte skatt til Sverige. Langsund nevnes så i de svenske
skattelistene i tiden 1558 til 1581, med fra 1 til 11 skattebetalere de enkelte år. Når antallet
varierer så sterkt, kan det skyldes at den norske øvrigheten i området gjorde sitt beste for å
hindre svenskene i å inndrive skatten. Vi vet ikke nøyaktig hvor folket bodde den gangen,
men det er sannsynlig at det bodde samer på begge sider av sundet. Det er funnet hustufter
flere steder som synes å være fra denne tiden, på Skipvik (Hansnes), Prestøra, Stakkvikneset,
Reinskar (Vollan), og kanskje Bratrein og Lilleby. Antagelig har samene levd av februk, fiske
og jakt. Vi vet ikke om alle skattebetalende samer virkelig bodde i Langsund. Fra 1571 kom
nemlig Nord-Grunnfjord inn samtidig med Langsund med 5 skattebetalere, og her fortsatte
skatteinnkrevingen til ca. 1610. Dette kan tolkes på to måter: Langsund kan fra først av ha
vært et innkrevingssted for sjøsameskatten for folk som har bodd både i Langsund og
Grunnfjord, kanskje også i Dåfjord og Skogsfjord. Men det kan ikke utelukkes at vi her er vitne
til en fordrivelsesprosess, at alle sjøsamene på Ringvassøy opprinnelig har hatt sin faste
boplass i Langsund, og at vi i ti-året fra 1571 til 1581 får en utflytting til Grunnfjord. I alle fall vet
vi ikke om det bodde samer i Langsund senere enn i 1581.
Det som synes sikkert, er at det i denne tiden kom inn en norske befolkning i
Langsund. I 1567 fantes nemlig ingen norske oppsittere i Langsund, heller ikke i Grunnfjord og
Dåfjord. Når vi igjen får bevarte skattelister fra 1610, har sundet fått en stor norsk bosetning,
fordelt på 6 hovedgårder. Når denne befolkningen så hurtig har etablert seg, kan det ha
sammenheng med at det her fra tidligere var oppdyrkede jorder fra den samiske bosetning, som
de norske kunne overta. Om denne prosessen skjedde frivillig eller ved tvang, har vi idag
ingen mulighet til å avgjøre. I svenske kilder påstås det imidlertid at samene ble «fordrevet» av
nordmennene.
De gårder som ca. 1610-12 var bebodd, var følgende:
På Reinøy var Bratrein bebodd, men om gården har ligget på samme sted som
idag, er uvist, ettersom hele området fra Prestøra til Jamteby hører med.
På Ringvassøysiden lå gårdene tettere,
- Sørligst finner vi Kragnæs, tydeligvis på strekningen Gamnes-Lanes,
- Så følger Hessfjord,
- Bratsberg, som har ligget på strekningen Lauvsletta - Grågården,
- Skipvik, som har ligget mellom Hansnes og Skattøra og er det gamle navnet på
Nordgårdsbukta, og
- Skattøra, den sjette gården i sundet.
I løpet av den etterfølgende tid får vi her en særegen utvikling. I tiden 1610-20 kom det
inn endel embetsfolk og handelsfolk som overtok de fleste gårdene. Dels var de fast bosatt
her, dels var det folk på Karlsøy som leide jord. Etter hvert ble også flere av de gamle gårdene
slått sammen til større bruk. Dette fikk til følge at folketallet i sundet gikk ned.
Fra 1614 var gården Skipvik ikke fast bebodd, men brukt som underbruk av fogdeenka
Margrethe Henriksdatter, og av fogdene Dines Jensen og Hans Sørensen. Fra 1635 oppgis
gården som øde, men samtidig kom Elvevoll inn, tydeligvis i forbindelse med at selve boplassen
ble flyttet. Elvevollgården lå antagelig mellom de to elvene som renner ut i Nordgårdsbukta.
Der var det før et større tunanlegg (tufter) som er ødelagt av husbygging. Elvevoll var da
fogdegård, brukt og bosatt av fogd Morten Hegelund fra ca. 1635 til 1658. Han hadde også
Hessfjord som underbruk. I 1667 satt hans enke Synnøve her, og drev handel og jektebruk.
Gården var senere bebodd av Hegelundslekten frem til at Hoel-slekten kom inn ca.
1885. At gården igjen skiftet navn til Hansnes, skyldes trolig flytting av huset ned til neset, der
hovedgården senere sto. Dette skjedde muligens da Hans Hegelund overtok ca. 1672.
Koppskattelisten fra 1645 er den første folketellingen vi har, der både kvinner og menn
er med, ialt 283 innbyggere, med en liten overvekt av kvinner. Dessverre omfatter den bare
folk i ervervsdyktig alder. Listen omfatter 106 hushold. Den viser klart at nedgangstiden som
varte fra ca. 1620 til ca. 1700 også hadde gått ut over den økonomiske overklasse og at den
økonomiske aktivitet ved denne tid har ligget på et lavmål. Bare 7-8 hushold betalte høyeste
skatt. Det var fogd Morten Hegelund på Elvevoll og hans fullmektige, jekteskipper Hans
Hansen på Lanes, styrmann Gunder Gulliksen på Hersøy og handelsmann Rolf Henriksen på
Rødgammen.Til koppskatten fra 1645 betalte Morten skatt for seg og kona, for datteren og en av
sine tre sønner.
Han skattet også for tre drenger og tre tjenestejenter:
«Kop skat Eller Hoffuit Pengis Register Offuer Trumsø Lehnn
som Er Taxherit Effter Hans Exelens Her StatHolder Och General Kongl. Commesarier
Deris Anordningh Anno 1645:
Helgø Tingstedt.
Kong May St: Fogitt Morttenn Christensøn Heggelund - 3 Dr.
Hans Hustru - 3 Dr.
Hans Daatter - 3 Dr.
Hans Thiener Christen - ½ Dr.
Gietel(?) - ½ Dr.
Arbedsfolck.
Olluff Pers: - 8 sh.
Iffuer Ellings: - 8 sh.
Peder Clau..s:(?) - 8 sh.
Quindfolck.
Kierstin - 8 sh.
Beritte - 8 sh.
Lisbett - 8 sh.»
Utrorsdrengene, som egentlig var en gruppe proletarfiskere, var en viktig del av det
økonomiske system i 1610- og 1620-årene. Denne gruppen, som betalte egne skatter, svant
hurtig inn med nedgangstiden etter 1620. At antallet utrorsdrenger ble redusert i takt med den
økonomiske krisen, og tilslutt forsvant ut av skattemanntallene, betyr ikke at drengeholdet tok
slutt. Ved siden av utrorsdrengene eksisterte nemlig en annen type drenger, gårdsdrengene,
og denne gruppen økte utover på 1600-tallet. I motsetning til utrorsdrengene betalte
gårdsdrengene ikke egne skatter, og de fører derfor en mer anonym tilværelse i kildematerialet.
Koppskatten oppfører likevel 17 drenger fordelt på 9 hushold. Dette var bare halvparten av
tausmengden, og de var mye mer konsentrert enn tjenestejentene, både geografisk og sosialt.
11 av de 17 drengene var konsentrert om 3 hushold, hvorav fogden på Elvevoll hadde 3. Det
er sannsynlig at den tjenergruppen vi her kommer på spor av, har vært mer knyttet til de lokale
gårdsaktiviteter enn utrorsdrengene, som jordbruk, skogsarbeid, jektefart og handelsaktiviteter.
Det er likevel trolig at en del av dem også har deltatt i de viktigste sesongfiskeriene. Når de
ikke har blitt beskattet, må det bety at de har hatt et annet lønnssystem, i hovedsak basert på
fast årslønn i penger og naturalia, og at de har tjent mindre enn utrorsdrengene. Overgangen
fra et proletariat av yrkesfiskere til et proletariat av gårdsarbeidere, avspeiler på den ene siden
nedgangen i det kommersielle fisket i perioden, og trolig på den annen side større vekt på
jordbruket, med mer behov for arbeidskraft på gårdene. Det er mulig at gruppen har eksistert
tidligere enn 1645 ved siden av utrorsdrengene, men dette gir kildene ingen opplysninger om.
Etter hvert skulle disse gårdsdrengene bli den dominerende gruppe av leiefolk, og av stor
betydning for det økonomiske liv i bygdene.
Etter 1652 har vi ikke bevart kilder som forteller om jektefart før Hegelundbrødrenes
borgerjekter nevnes i 1664. Det er likevel mye som taler for at også faren, fogd Hegelund,
drev jektebruk på Elvevoll (Hansnes) fra 1650-årene.
Hegelund-slekten holdt til på Elvevoll til 1862, med inngifte av bl.a. Oderup, Hveding,
Kyhn og Kiil. Slekten spredte seg videre til Nord-Grunnfjord, med inngifte i Lemming,
Figenschou, Gamst og Trane, og videre til Stakkvik med inngifte i Horsens, Bugge og Arild,
den spredte seg til Bakkeby med inngifte i Lorck og presten Hegelunds etterslekt, og derfra til
Jegervatn, til Svendsby, til Selnes, til Vannstua, der slekten igjen gikk sammen med presten
Hegelunds slekt, og derfra igjen til Oldervik. Fra Hansnes (Elvevoll) spredde slekten seg til
Reinsvoll, med inngifte i Indal og Bull, den gikk fra Hansnes til Helgøy, med inngifte i Wormhus,
og fra Helgøy videre til Skogfjord, med inngifte i Falk, til Kammen og Nordskar.
Slektene erobret etter hvert et flertall av de gode jordbruksgårder, som Nord-Grunnfjord,
Helgøy, Skogsfjord, Hessfjord, Lanes, Vannstua, Reinsvoll, Stakkvik, Nordeidet, og hele
området fra Selnes til Svendsby med Jegervann og Bakkeby, det største nesten
sammenhengende jordbruksareal i prestegjeldet. I slektene var samlet mye av den disponible
kapital i området, her var samlet all yrkeskompetanse når det gjaldt handel og jektefart, og her
fantes den generelle overklassedannelse som trengtes for å opprettholde en sosial
eksklusivitet. Selv om endel grener etter hvert «sank ned» i bondestanden, ble slektsfølelsen
opprettholdt, og det dreide seg ofte om svært driftige og velstående fiskerbønder, med en
materiell og kulturell standard som lå langt over gjennomsnittet, ofte med stor tjenerstab og
store hushold.
[s5] Johansen, Hans E, Endreslekta, (Fylkestrykkeriet Tromsø 1978), s3, http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017010648095. (Troverdighet: 3).
Johansen, Hans E, Endreslekta (Fylkestrykkeriet Tromsø 1978) s3
1600 - 1660 (60 år)
