Tjänstedrängen August Carlberg ifrån Rotängen på Västra Sirbomarks ägor och pigan Carolina johansdotter ifrån Ängs herregård. Fästekvinnans fader, inhyses enklingen Johannes Larsson ifrån Gärdsbol var personligen närvarande och gav å hennes vägnar till äktenskapet sitt bifall. Morgongåva efter lag.
Tjänstedrängen Carl Jansson ifrån Dammen och pigan Clara Lovisa Mörk ifrån Södra Håkanbols herregård. Fästeqvinnans fader Jonas Jonsson Mörk ifrån Svartå, gaf å hennes vägnar muntligt bifall. Morgongåfva efter lag.
Toralv skal ha vært sønnesønn til Horda-Kaare.
Han skal ha blitt innebrent av Ragnvald, sønn til Lodin på Ærvik ved Stad, fordi han, vistnok med rette, ble beskylt for å ha drept Lodin på forrederiskt vis.
Toralvs sønn, Erling, må da ha vært et barn. Ragnvald, som først etter drapet på Toralv overtok sin fedrenegård, nevnes under navnet Ragnvald på Ærvik som en av de fornemste deltagere i Jomsvikingeslaget. Dette fant sted i Hjørungavåg i 980-årene. Erling må derfor ha vært omtrent jevnaldrende med Snorre som ble født i 965.
Toralv må da ha levet ved år 965.
Torberg var vistnok sin fars eldste sønn. Han ble i 1025 lendmann på Møre hvor han ble etterfulgt av sin sønn, Øystein Orre.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
(Etter striden mellom Ragnhild og Torberg om Stein Skaftesson).
138. ... Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og ba om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken sto, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til å ikke utsette det med reisen.
Litt senere dro Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og ba ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for sin kone. Du kan jo la være å komme om du ikke vil, sa Torberg, men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen. De skiltes i sinne.
Så dro Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken sto, og ba ham følge med seg til kongen. Arne sa: Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg selv og alle dine frender på spill. Torberg sa: Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, han var uheldig med sønnene sine, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætten vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror.Ð Så snudde Torberg seg og gikk, han dro hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord i Trondheimen til Kalv, bror sin, og ba ham komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot.
Ragnhild sendte noen menn øst på Jæren til sin far Erling og ba ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde en tjuesesse med nitti mann ombord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også en tjuesesse. De dro i vei nordover. Da de kom til Trondheims Minne så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med to tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa at det var ikke ofte det trengtes med ham. Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, og han hadde en tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natten over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne dro til kong Olav først og hadde få menn med.
Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød at kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa: For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det var det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke å by meg penger. Da sa Finn: Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige. Da så kongen på ham og sa: Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten at jeg gir samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene.
Så dro Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part vile ta imot dette vilkåret; jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger, sa han. Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er. Da sa Kalv: Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik. Finn svarte: Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss. Arne Arnesson sa som så: Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre vei. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere. Så gikk de tre brødrene, Torberg, Finn og Arne, ombord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham. Men hos meg kan han ikke være mer, sa han.
Kalv tok inn på Egge, og Finn dro til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren dro han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der.
Under slaget ved Stiklestad etter at kong Olav hadde falt:
231. Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Han fant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham og ville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding som hadde sveket sin konge. Kalv brrydde seg ikke om det og lot bære Finn bort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres ettersett, og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av tretthet under alle de våpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å få flyttet brødrene sine ned til skipet og fulgte selv med dem. Straks han var borte, dro også hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntagen de som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg av likene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn på gården, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt ute over noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville svært gjerne hjem igjen.
242. Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunne slett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finn kom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrte ordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter å komme bort og hjem til gården sin. Kalv ga brødrene sine et godt langskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reiste de hjem til gårdene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men ble helt bra og fikk ingen men av det. Han reiste sørover til gården sin senere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo seg til ro hjemme.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
33. Kong Harald giftet seg med Tora, datter til Torberg Arnesson vinteren etter at kong Magnus den gode var død. De hadde to sønner; den eldste het Magnus og den andre Olav. Kong Harald og dronning Ellisiv hadde to døtre; den ene het Maria, den andre Ingegjerd. Våren etter den hærferd som vi nå har fortalt om, bød kong Harald ut en hær og reiste om sommeren til Danmark og herjet. Og det gjorde han sommer etter sommer.
Tord reddet livet til kong Erik, da han var forfulgt av fiender, ved å velte en benkestokk over ham. Til takk herfor ble han adlet med navnet Benkestok.
Benkestokk rapporten opererer med følgende forfedre til Tord. Far Trond. Bestefar Tord. Men her er alt usikkert. Før de kom til Bergen oppholdt slekten seg i Bohuslän -- ca ei mil fra Uddevalla..
Tords ætt og hjem kjennes ikke. Hans hustru, Ålov, var imidlertid datter til Einar Tambarskjelve og Bergliot, datter til Håkon Jarl. Han må derfor selv også ha vært ættestor.
Han var en av dem som i 1018 oppdaget Røreks mordplan mot Olav. Under slaget ved Stiklestad var han kong Olav den Helliges merkesmann og gikk i spissen med kongens merke høyt på den fagre gyldne stand. Han falt under merket.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, slaget på Stiklestad:
212. Tord Folesson bar kong Olavs merke. Det sier Sigvat skald i den arvedråpa han diktet om kong Olav, og der omkvedet er tatt fra sagaen om Skapelsen.
Tord vet jeg, dengang styrket Olav med spyd i striden,
der gikk gode hjerter jamsies. Kampen vokste.
Bror til Ogmund hevet høyt det gylne merket
fram for Ringerikskongen, det var fullgjort mannsverk.
226. ... Nå gikk bondehæren fram fra alle kanter. De som sto fremst, hogg, og de som sto dernest, stakk med spyd, og alle de som gikk baketter, skjøt spyd og piler eller kastet stein og håndøkser og kastespyd. Det ble snart en blodig kamp, og det falt mange folk på begge sider. I denne første rien falt Arnljot Gjelline, Gaukatore og Avrafaste og hele følget deres, men hver av dem hadde drept en mann eller to før de falt, og noen hadde drept flere. Da ble fylkingen tynn framfor kongens merke. Kongen ba Tord bære merket framover, og kongen selv fulgte merket og likeså den flokken han hadde valgt ut til å stå nær ham i kampen. Det var de mest våpendjerve menn i hæren hans, og de som var best rustet.
227. Nå kjempet kong Olav djervt og modig. Hann hogg til Torgeir fra Kvistad, den lendmannen som vi nevnte før, og hogg ham tvert over ansiktet så neseskjermen på hjelmen gikk i stykker, og hodet ble kløvd nedenfor øynene så det nær gikk tvert av. Da Toreir falt, sa kongen: Ble det ikke sant som jeg sa deg, Torgeir, at du ikke ville seire når vi to møttes? I samme stund satte Tord merkestangen ned så hardt at stangen ble stående. Da hadde Tord fått banesår, og han falt der under merket. Da falt Torfinn Munn og Gissur Gullbrå også. To mann hadde gått på Gissur, men han drepte den ene og såret den andre før han falt.
Externa uppdrag
Regeringsuppdrag som utredare 1973-75 (SOU 1975:27) och 1988-89 (SOU 1989:30).
Ersättare i Arbetsdomstolen 1974-77.
Expert hos 1992 års arbetsrättskommitté 1992-94.
Ledamot av Överklagandenämnden för högskolan 1994-98.
Expert hos EU-kommissionens femte generaldirektorat i ärenden om bl.a. implementering av arbetstidsdirektivet 93/104/EC sedan 1995.
Medlem av redaktionella styrelsen för och rapportör till rättsfallssamlingen International Labour Law Reports (Haag).
Ordförande i styrelserna för Harald och Greta Jeanssons stiftelser för medicinsk forskning.
Internationella erfarenheter
Vicepresident i International Society for Labour Law and Social Security 1991-94.
General editor och projektledare (med andra) för forskningsprojektet "Law and the Weaker Party. An Anglo-Swedish Comparative Study" vars resultat publicerats i fem volymer 1981-92 (Abingdon & London).
Projektledare för det av Nordiska ministerrådet understödda projektet "Arbetsrätten i Norden" vars resultat publicerats 1984 och 1990.
Gästprofessor vid University of Minnesota Law School 1996.
Gästföreläsare vid bl.a. universiteten i Göttingen och Köln.
Intresseområden
Svensk och komparativ arbetsrätt.
Egen pågående forskning
Projektbeskrivning:
European Employment and Industrial Relations Glossary: Swedish Volume.
Projektet, som bedrivs på uppdrag av European Foundation for the Improvement of Living and Working Conditions (Dublin), avser en redovisning av termer och begrepp inom arbetsrätt och arbetsmarknadsförhållanden i Sverige. Det bedrivs tillsammans med professor Reinhold Fahlbeck, Lund.
Projektet beräknas slutfört i början av år 2000.
Kontaktperson: Professor em Tore Sigeman, tel: 018-4712026, e-post: Tore.Sigeman@jur.uu.se
Swedish Labour Law. Cases and Materials.
Projektet, som bedrivs i samverkan med professor Ronnie Eklund, Stockholm, syftar närmast till att framställa ett läromedel, främst byggt på rättsfall med kommentarer, om svensk arbetsrätt för utländska studenter men det innefattar rättsjämförande inslag som delvis förutsätter insatser av forskningskaraktär.
Publicering skall ske på engelska under 1999.
Kontaktperson: Professor Ronnie Eklund, tel: 08-163296.
Publikationer
Böcker
Lönefordran. Studier över löneskydd och kvittningsregler (ak. avh. 1967).
Kvittningslagen. Kommentar till lagen om arbetsgivares kvittningsrätt (1972).
Politisk propaganda på arbetsplatser. Rättsläge och förekomst (SOU 1975:27).
Rättegången i arbetstvister. Lagkommentar och Uppsatser utgivna av Arbetsrättsliga föreningen under red. av T. Sigeman (1979).
Law and the Weaker Party: An Anglo-Swedish Comparative Study (vol. I-V, 1981-1992; tillsammans med andra).
Professorstillsättning. En översyn av proceduren vid tillsättning av professorstjänster (SOU 1989:30).
Arbetsrätten i Norden (2 uppl. 1990; med A. Backman o.a.).
Komparativ nordisk arbetsrätt i huvuddrag (1990; med K. Källström).
Semesterrätt (5 uppl. 1991, med suppl. 1993).
Löntagarrätt (rev. uppl. 1994; med F. Schmidt o.a.)
Arbetsrätt. (Malmström & Agell: Civilrätt, 16 uppl. 1998, s. 284-309.)
Arbetsrätten. En översikt av svensk rätt med europarätt (2 uppl. 1998).
Facklig arbetsrätt (4 uppl. 1997; med F. Schmidt o.a.).
Uppsatser
Semesterlagens tjänsteavtalsbegrepp. En metodstudie. (Festskrift till Per Olof Ekelöf, 1972, s. 619-637.)
Om rättsbildning och prejudikatlära i Arbetsdomstolen. (Arbetsrätten i utveckling. Studier tillägnade Folke Schmidt, 1977, s. 203-229. Även publicerad under titel Ascertainment of Law and Doctrine of Precedent in the Swedish Labour Court, Scandinavian Studies in Law 1978, s. 177-212.)
36 § avtalslagen och arbetsrätten. (Festskrift till Jan Hellner, 1983, s. 587-628.)
Bot, plikt och skadestånd. Om påföljder av kollektivavtalsbrott i nordisk rätt. (Perspektiv på arbetsrätten. Vänbok till Axel Adlercreutz, 1983, s. 301-327. Även publ. under titeln Damages and Bot. Remedies for Breach of Collective Agreements in Nordic Law. Scandinavian Studies in Law, 1985, s. 185-212.)
Från legostadgan till medbestämmandelagen – om huvudlinjerna i arbetsrättens utveckling. (SvJT 1984 s. 875-892.)
Överlåtelseförbud och kollektivavtal. (Festskrift till Henrik Hessler, 1985, s. 383-416.)
The Concept of Employee: Some Comparisons between British and Swedish Law. (Law and the Weaker Party, vol. V. The Comparison II, 1992, s. 51-66.)
Consequences for Swedish Labour Law of the Treaty on the European Economic Area. (The International Journal of Comparative Labour Law and Industrial Relations, vol. 10, 1994, s. 99-118.)
Arbetsrätt. Norstedts Juridiska Handbok. (16 uppl., 1997, s. 349-402.)
Den svenska EES-arbetsrätten. En översikt. (EES-avtalet i svensk rätt, 1993, s. 145-179.)
International Labour Law Reports. (Vol. 4-17, 1986-99; rättsfallskommentar tillsammans med R. Eklund.)
Informationsplikt rörande anställningsvillkor. Aspekter på en EU-reglering. (Festskrift till Anders Agell, 1994, s. 581-604.)
Insiders and Outsiders in the Labour Market: Experiences of a Nordic Welfare State in Labour Law Perspective. (Labour Law at the Crossroads: Changing Employment Relationships. Studies in Honour of Benjamin Aaron, 1997, s. 201-216.)
Tjänstetillsättning vid universiteten. Rättsfrågor i överklagandenämndens praxis. 1997. (1997). (Separat publicering i annan version under titeln Tjänstetillsättning vid universiteten i rättsligt perspektiv i Festskrift till Stig Strömholm, 1997, s. 769-794.)
Den bastubadande sulfitoperatören. (Rättsfall att minnas, Till Jan Hellner den 28 oktober 1997, 1997, s. 251-267.)
Arbetsrättsliga artiklar i Nationalencyklopedin, band 1-20 (1989-1996).
Torfinn the Black, also called Torfinn the Mighty, Earl of Orkney, Earl of Caithness. He was born about 1000 and died about 1064. He became Orkenøyjarl after older brother. He was large, strong and wise according to Snorre. He was also king in part of Scotland and Yorkshire in 1035. In Yorkshire his seat was at Wassington. Family squabbles with his half brothers marred the early part of his reign. Later his main rival was a man called Karl Hundisson the Scottish King (whom Ashley believes is the same as Duncan), Duncan/Hundisson invaded Thorfin's territory twice, loosing both times, resulting in Duncan's death which provided the opportunity for Thorfin to take over Duncan's realm. Thus he became ruler of much of northern Scotland. Later in life, Thorfin became converted to Christianity, although no records indicate his baptism. He went on a tour to Rome, visited the Pope who forgave him all his past sins. He established a church at Birsay, int he Orkneys. He was probably involved in Rollo's family's conquest of England (William of Normandy). After his death his kingdom was shared by his two sons, Erland and Paul.
Torfinn ble også kalt Torfinn Mektige. Han var født ca år 1000 og døde ca 1064. Han ble Orkenøyjarl etter eldre brødre. Han var stor, sterk og stygg og en grisk og strid mann, men svært klok ifølge Snorre. Men han betegnes også som den gjeveste jarl som hadde vært på øyene og den som hadde størst makt. Han var også konge i en del av Skottland og i Yorkshire i 1035. I Yorkshire hadde han sete i Wassington. Han var sannsynligvis engasjert i Rollo-ættlingenes erobring av England. Han hadde flere betydningsfulle sønner, bl. a. Hugh of Maine som ble stamfar til det tyske huset Oldenburg, som de nåværende norske kongelige stammer fra.
Torgils angelsaksiske navn var Sprakling.
Harald Blåtann hadde antagelig bestemt at Torgils skulle bli hans ettermann. Han må derfor ha hatt fordring på Danmark foruten på Sveriges krone. Han var altså medbeiler til Olav Sigurdsson.
Mogens Bugge fører i Våre forfedre Torgils som sønn til Björn Styrbjörn Olavsson og sønnesønn til Olav, bror til Erik Segersäll av Sverige.
Torleffs mor kalles i tavlen Bergiut, et navn som er ukjent i Norge, og som er blitt tolket på ymse vis, bl.a som Brynhilde, men oftere som Bergit. Kjæælingmule er den danske varianten av oksehodet... og henspeiler til slektsvåpenet.
Torleif var antagelig sønn til Peder Joensen som betalte skatt av Storslett frem til 1624
og far til Kiel Torleifsen Strømmen.
Skattelistene viser:
1634-35: Thomas Euersen og Thorleff betalte landvare med tilsammen 2 pund fisk.
1639-40: Thorleff Pedeersen betalte 2 pund landvare.
1645-46: Torluff betalte landvare med 2 pund.
Koppskattelisten fra 1645 er den første folketellingen vi har, der både kvinner og menn
er med. Den inneholder ialt 283 innbyggere i 106 hushold fra nåværende Karlsøy kommune,
med en liten overvekt på 15 kvinner. Dessverre er det bare folk i ervervsdyktig alder som er
tatt med:
«Kop skat Eller Hoffuit Pengis Register Offuer Trumsø Lehnn
som Er Taxherit Effter Hans Exelens Her StatHolder Och General Kongl. Commesarier
Deris Anordningh Anno 1645:
Hillisø Thingstedt.
Storslet.
Torluff - 8 sh.
Hans Thieniste Pige - 8 sh.
Noch Hans Thieniste Pige - 8 sh.»
Skattematrikkelen fra 1647 for «Hillisøe Thingsted» viser:
«Stoer Sletten 2 pd. [1 våg = 3 bismerpund]
Thorluff Pedersenn 2 pd.
Kongens gresleige».
Det betales ½ dr. i skatt.
I 1650 betalte Thorluff Pedersen leilendingsskatt.
Torleif är sannolikt son till kung Harold II Crovan, som var kung på Isle of Man 1249-1250. Gift med Ragnhild (Maud), som var dotter till Olof III Crovan, kung på Isle of Man 1226-1237. Magnus Crovan, halvbroder till hustrun Maud, blev 1252-1265 den siste norske kungen på Isle of Man. Tiden mellan 1265 och 1333 blev en orolig tid för befolkningen på bland annat Isle of Man, eftersom England och Skottland ideligen kämpade om herraväldet över öarna.
(Egen sammanställning)
Vid freden i Perth 1266 avstod norske kungen Magnus Lagaböte öarna Isle of Man och Hebriderna till Alexander III av Skottland mot en engångssumma på 4000 mark sterling och en årlig avgift på 100 mark. Den norske ärkebiskopen behåller alla sina klerikala rättigheter även i det avträdda området.. Det var icke populärt bland befolkningen på öarna och resulterade i ett uppror 1275 som slutade med förlust för upprorsmakarna. En tid efter nederlaget emigrerade Torleifs son Hallstein till Norge och hans moder Maud säges ha följt efter 1292. Då är sannolikt Torleif redan död, okontrollerade uppgifter säger att han var död i Skottland ca 1290.
(Källa: G.V.C. Young 1986 och Alf Henriksson)
Flyttade kanske till Norge, men det förekommer två olika uppgifter om när detta hände; G.V.C. Young anger 1280 medan May Teistevoll har angett år 1250.
(Egen sammanställning)
Källor
1) Landsarkivets bibliotek, G.V.C. Young, Isle of Man, England
Torolv Mostraskjegg (Thorolf Mosterbeard) was a "lendermann" (nobleman) at Mosterøy in Sunnhordland and had his main property there. He was one of Harald Hårfagres most stubborn opponents at Vestlandet. About the year 879 he left the country for Iceland to Breidafjord in Snæfellsnessyssel, there he had a place at Hovstad and devoted it to the god Thor. Behind the farm was a sacred mountain (Helgafell) in which he and his relatives were buried.
Fra VF. Torolv Mostraskjegg var lendermann på Mosterøy i Sunnhordland og hovgode der. Han var en av Harald Hårfagres seigeste motstandere på Vestlandet. Omkring år 879 tok han land på Island ved Breidafjord i Snæfellsnessyssel, bosatte seg på Hovstad og helliget stedet til guden Tor. Bak gården var et hellig fjell (Helgafell) som trodde han selv og hans frender skulle komme inn i etter døden. Helgafell ble senere et av hovene til gudene. I forbindelse med hovet opprettet han Torsnestinget
