«Anders Andersen Tennes Datter N. Anne» ble døpt 19. søndag etter Trefoldighet i
1772. Faddere var Lars Hansen, Hans Nilsen Tomsvig, Johanna Olsdatter, Anne Hansdatter
og Susanne Nilsdatter.
Anne ble konfirmert i 1789, 17 år gammel.
Ane og Adrian hadde følgende barn (minst):
1795: Hemming, konfirmert 1813, Tennæs, angitt 17 år, død før 1832.
Anders, myndig i 1832, overtok 6 merker i Seljelv i 1830.
Johan Morten, myndig i 1832.
1796: Anne, gift med Johannes David Abrahamsen, Sletnes
1798: Marrit. Marith ble konfirmert i 1816, 18 år gammel. Hun døde i 1821, 24 år gammel.
1812: Lars.
1814: Adrian, overtok 2¼ mark av Gammelgaard i 1840, gift med Karen Hansdatter
Stornes.
1816: Søren, overtok 2¼ mark av Gammelgaard i 1847, gift med Marie Andreasdatter
Indre Tennæs.
Malen, gift med Nils Andreas Nilsen Svartnes.
Hemming ble født 03.04.1795 og døpt «Almindelig Bede Dag» ( 5. søndag etter
påske) i 1795. Faddere var Monsieur Lorch Tromsen, Ole Olsen Berg, Anders Andersen
Tennæs, Barbro Richersdatter Tromsen og Helena Isagzdatter Tromsen (Kirkebok 1787-95,
folio 49).
Ane ble født på Tennæs 02.07.1796 og døpt 9. søndag etter Trefoldighet. Faddere
var Lars Hansen Sandøren, Ole Wellomsen Eydet, Engebor Hemmingsdatter Eydet, Else
Hemmingsdatter Tennesjorden og Ane Jonsdatter Nor Kiosen (Kirkebok 1796-1808, folio 12).
Marrit ble født 18.03.1798 og døpt 3. søndag etter paasken. Faddere var Haagen
Hemmengsen Tommesjorden, Lars Hansen Sandøren, Gøla Sørrensdatter Sandøren, Ellen
Hemmengsdatter Tommesjorden og Petternela Pettersdatter Selnæs (Kirkebok 1796-1808,
folio 19).
En sønn døde i 1803, 2 år gammel.
Lars ble døpt 09.08.1812, 15 uker gammel. Faddere var Christen Hansen ibm,
Hans Erichsen Savelven, Hans Larsen Sandøre, Susanna Hansdatter Tennes og Anne
Andersdatter Tømmernæs (Kirkebok 1806-21, folio 204, nr. 21).
Adrian ble døpt 26.06.1814, 9 uker gammel. Faddere var Anders Andersen ibm,
Hans Johannesen Veiholmen, Hans Sørensen Stornes, Gaalla Larsdatter Sandøre og Alethe
Christophersdatter Strømmen (Kirkebok 1806-21, folio 218, nr. 7).
Søren ble døpt 11.08.1816, 7 uker gammel. Faddere var Anders Mortensen,
Johannes Nilsen Ryestrømmen [Strømmen], Erich Hansen Tromsøe, Abelona
Christophersdatter Ryestrømmen og Martha Hansdatter Sandøre (Kirkebok 1806-21, folio 233).
Ved folketellingen i 1801 var Ane 28 år gammel.
«Adrian-Ane» satt som enke med det samlede bruk - 4½ mark - til og med 1840, da hun
ga halvparten til sin sønn Adrian, kaldt «Stor-Adrian». Resten beholdt hun til 1847, da hun
oppga dette til fordel for sønnen Søren mot kår.
Anders Andersen Tennes og Anne Andersdatter ble trolovet «F Pentecost 3» (F =
Féria, 3. pinsedag, dvs. 01.06.1762). Forlovere var deres foreldre, Anders Andersen
Tennes og Lars Larsen Sandøre. De ble «Copulert Dom. p Trinit 5», dsv. 5. søndag etter
Trefoldighet.
Anders bodde på «Gammelgaard» under Tennæs og bruket skattet av 6 merker. Han
avga i 1796 halve bruket til Adrian Hemmingsen som var gift med hans datter Anne. Senere
ble den annen halvdel overtatt av sønnen Anders.
Et «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder saaledes som de befandtes at
være udi Tall d: 15. aug: 1769» viser:
«Gaardernes Nafne:
Tennes
....
Brukarar og koner:
Anders Anders. - 30 [år] og Hst. Anne Andersd. - 27
Born:
Johannes Anders. - 4, Anders - 1, Susanna - 8
Tenarar:
Elen Mortensd. - 20, Anne Thomæd. - 11
....».
Ved folketellingen i 1801 bodde Anders på Tennæs. Han var «Husmand med jord og
fisker» og oppgis å være 75 år gammel. På gården bodde også hans kone, Ane Andersdatter
som var 63 år gammel og en tjenestekone, Ane Margrete, som var enke og 49 år gammel.
«Danmand» Anders Andersen Tennæs døde i 1803, 74½ år gammel.
«Siele»-registeret fra 1769 oppgir at Anders da er 30 år gammel, dvs. at han skulle
være født i 1739. Folketellingen av 1801 oppgir motsvarende at han da er 75 år gammel, dvs.
født ca. 1726.
Ane og Anders hadde følgende barn (minst):
Ca. 1766: Inger, døde på Tennes i 1772, 6 år gammel.
Ca. 1767: Johannes, døde på Tennes i 1790, 23 år gammel.
1768: Malene.
1769: Anders, overtok den annen halvdel av Gammelgaard.
1772: Anne, gift med Adrian Hemmingsen Tennæs Gammelgaard.
1774: Malena. Hun døde på Tennes i 1791, 17 år gammel.
1777: Anders.
Malene ble født på Tennæs og døpt «Dom Júdica» (5. søndag i fasten) i 1768. Faddere
var Søren Villumsen, Lars Andersen, Else Mathisdatter, Berith Nilsdatter og Berith
Sølfesterdatter (Kirkebok 1753-78, folio 55).
Anders ble født på Tennæs og døpt «Joh. Babtiste» (Joh. Døperens dag, dvs. 24. juni) i
1769. Faddere var Lars, Morten og Johannes Andersen, Johanna Olsdatter og Susanna
Johannesdatter (Kirkebok 1753-78, folio 56).
Malena ble født på Tennæs og døpt 17. søndag etter Trefoldighet i 1774. Faddere var
Hans Larsen Sandøre, Hans Hansen Sandøre, Maren Lem, Susanna Nilsdatter og Karen
Nilsdatter (Kirkebok 1753-78, folio 23).
Anders ble født på Tennes og døpt «Dom. P: Pascha 3», 3. søndag etter påske i 1777.
Faddere var Lars Hansen, Erich Kristophersen, Elias Nilsen, Elisabeth Edi..datter og Anne
Jacobsdatter (Kirkebok 1753-78, folio 26).
Skiftet etter hennes far, Anders Andersen, ble avholdt 06.04.1774:
«....
Datteren Anna tilkommer i Arv en Søsterlod = 3 rd: 14 sh: udlagt:
1 Smidestæd 2 rd: 3 ort
1 Smide=Slægge 1 ort 8 sh:
1 Smide=hammer 1 ort
2 Smide=Tænger 1 ort
tager hos Anders 6 sh:
Er 3 rd: 14 sh:».
Ved folketellingen i 1801 bodde Ane på Tennæs og oppgis å være 63 år gammel.
Anna Andersdatter Tennes døde i 1827, 98 år gammel.
Barn:
1. Anne Andersdatter ble døpt 25 Okt 1772 , Balsfjord, Troms, Norway; og døde.
Generasjon: 3
4.
Anders Andersen Tennæs døde 1777, Tennes Ytre, Balsfjord, Troms, Norway; ble begravet 19 Jan 1777, Balsfjord, Troms, Norway.
I «Balsfjorden og Malangens historie fram til 1830-åra» av Anders Ole Hauglid oppgis:
«1730-årene ble det tiåret da de første nordmenn for alvor flyttet inn i
Balsfjorden. I løpet av dette tiåret fikk vi en norsk bosetning på Svartnes, Seljelvnes, Tennes
og Sandnes (Sandøra).
Det begynte sommeren 1731 ved at det kom et helt følge nordover fra
Trøndelagen. De kom fra «Vannvigen», rett overfor Trondheim. Hvor mange som kom, er
vanskelig å si helt nøyaktig, men de har vært en 10-12 personer i følge. Det var Lars Olsen
med familie, kone og seks barn. Den ene dattera, Malene, var sannsynligvis nygift og var
enten gravid eller hun hadde nettopp nedkommet med en sønn, Lars. Faren til gutten, Anders
Andersen hadde også bror sin med i følget, Carl Andersen. Den siste var mest sannsynlig
ungkar.
Sammen hadde disse forlatt heimplassen langt der sør og begitt seg nordover til
Finnmarken. Det er trolig at de hadde ordnet seg plass med ei av jektene på tur nordover fra
Bergensstevne.
Av prost Henning Junghans på Tromsø ble de rådet til å søke inn i Balsfjorden,
som nærmest lå ubebodd. På den tid kan Junghans ha ment at fjorden var å betrakte som ei
utmark eller almenning som tilhørte kirken og presten.»
Et «Bidrag til Balsfjordens historie» ved sogneprest N. S. Magelssen, «Samlet og
nedskrevet før aar 1900», utgitt som en del av «Balsfjords bygdebok» av N. S. Magelssen og
Peter A. Larssen i 1925, kan imidlertid forstås slik at Lars og Anders ikke kom fra samme sted:
«Tennes er først ryddet av nordmennene Lars Olsen og Anders Andersen, som
nedsatte sig der aar 1731, den første ifølge tillatelse av fogd Andreas Tønder, den annen, der
var fra Salten, ifølge tillatelse av hr. Michel Hvid. Skyldsætningsforretning holtes 24de august
1741. Grenseskjellet blev satt fra Ingerberget (Jægerberget) til Holmenelven. Jorden blev
befunnen aa være skrind og myret - ansaaes dog med tiden aa kunne forbedres til gressvekst,
men ingen kornsæd. Med tilhjelp av skav og muldfôr kunne der fødes 5 kjør. Der var
tilstrekkelig birkeskog, men intet fiskeri uten «en kokfisk undertiden». Bruket blev skyllsatt for 1
pund 12 merker. Disse to første rydningsmenn paa Tennes har antagelig begge bodd paa det
saakalte «Gammelgaard», den nuværende kirkesangergaard, og de synes aa ha brukt jorden
i fellesskap, eftersom der i skyldsætningsforretningen av 1741 kun nevnes 1 bruk.
Om denne Anders Andersen fortelles, at han var «døl fra sørlandet», og at han
var reist nordover for aa bosette sig i Finmarken. En prest paa Tromsø fortalte ham imidlertid, at
innenfor byen laa en stor ubebodd fjord, og tilraadet ham aa prøve ditinn. Han drog inn til
Balsfjorden og bosatte sig først paa «Gammelgaard», men flyttet senere til yttre Tennes.»
Hva de mente med «Finmarken» i Vanvikan i 1731 kan selvsagt diskuteres.
Alvin Andreassen har funnet ytterligere fakta om disse familiene:
«Lars Olsen var i 1731 en eldre mann som neppe la ut på en slik ekspedisjon
den gangen. Anders berettet på Tinget i 1739 at de hadde begynt å rydde på Tennes for ca. 6
år siden, det kan tyde på at de ikke kom dit inn før i 1732-33 og sønnen Lars er født en del år
senere. Lars Olsens sønn, Jacob Larsen, tinglyser på Sommertinget i 1733 sin bygsel på
Vågnes (gården Skittenelv), og han var alt da gift med Kirsten Endresdatter fra Ulsfjorden og
de hadde barn. Han kunne således neppe ha vært inne i Balsfjorden. Lars' datter Anna
Larsdatter nevnes i moren Marith Baardsdatters skifte i 1751, men man kan ikke finne Anna i
Balsfjorden. De eldste barna til Anders og Malena må være født før 1731.
Hva viser så kildene og hva vet vi i dag?
Ved Sommertinget på Elvevold i Langsund i 1752 var bl.a. Anders Andersen fra
Tennes og hans bror Carl Andersen fra Svartnes lagrettemenn. Enka Karen Toresdatter
fremsto på tinget og ba om en tingattest. Hun var enke etter Rasmus Rynildsen på Sandnes
gård på Tromsøya. Rasmus hadde i 1721 overtatt bygselen på bruket etter sin far Rynild
Hemmingsen, en tid delte Rasmus gården med sin bror Hemming. Karen selv døde i 1756, 72
år gammel. Hun fortalte at hun var fra en gård Ørset i Klæbo sør for Trondheim og at hennes
foreldre var Tore Joensen og Oliva Joensdatter. De hadde vært 5 søsken som hun navngir
og hvor de hadde bodd. En avdød søster, Berith hadde vært gift med Erich Nielsen på
Kaldsletta. Hos seg her i Tromsø hadde hun en brordatter Olo Olsdatter, som hadde vært her i
8 år. Olo's avdøde far var Ole Toresen og mora Ane. Disse hadde drevet gården Reinlie, som
ligger nær Vanvikan. Ytterligere en bror, Joen Toresen, hadde vært «snedker i Trundheim».
Han var nå død og søsknene var arveberettigede. Derfor måtte Karen ha en tingattest som
beviste slektskapet. Og den ene etter den andre av tingalmuen sto opp og fortalte at de
kjente familien, bl.a. Madame Bergithe Røst, kona til Anders Moursund. Dette viser den nære
forbindelsen det var mellom folk i Tromsø og lenger sør den gangen. Når det gjelder Olo fra
Randlie og hennes familieforhold, står det i Tingboka:
«Herom var vidne tvende Eedsoerne Laugrettes-mend Cal Anders: og Anders Anders:
som kiender dem af familie, siiden disse tvende Mend der just nu sidder i laugreet er føed i
Vanvig 1½ miil fra Trundheim».
Så takk være ung-jenta Olo som reiste opp til sine tanter i Tromsø, vet vi nå
sikkert at Anders Andersen kom fra Vanvikan.
Vanvikan er et strandsted på den andre siden av fjorden rett ovenfor
Trondheim. Det ligger helt sør i Leksvik kommune i Nord-Trøndelag. Grensen mot
Sør-Trøndelag ligger bare noen kilometer lenger sør. Leksvik var eget prestegjeld alt i 1666.
Dessverre mangler manntallet for 1701 over Leksvik og nabodistriktene. Den første kirkeboka
for Leksvik prestegjeld begynner først i 1717 og går til 1731, så er det lacune [mangler] til
1738. Således mangler kirkebok for den perioden vi kunne være interessert i. Kommunen
hørte til «Stjør- og Værdalens Fogderi». Skiftebøker finnes for 1689-1701, deretter lacune til
1727, altså igjen i den perioden som vi kunne ha interesse av. Det finnes noen få skifter under
«Vanvig», men ingen av interesse så langt jeg kunne se. I preste- og fogdemanntallet 1664/66
finner jeg umiddelbart ingen i Vanvik som ser ut til å være av interesse, men tidsspranget frem
til 1700-årene er langt. I hele Leksvik fantes da 12 fullgårder, 18 halvgårder, hele 34 ødegårder
og 43 «halvfødde». Ødegård betyr vel her ikke en gård som ligger øde, men er mer en
skatteteknisk betegnelse, med rot helt tilbake til Svartedauen. «Halvfødde» er sannsynligvis
halv-ødegårder, som kan være rydningsplasser. I en «reiseberetning» fra 1774 er
det nevnt 5 bønder i Vanvikan. Det kan vel være vanskelig å finne mer om Anders Andersen i
Vanvikan, da mye sentralt kildemateriale mangler.»
I 1741 befarte nyrydningskommisjonen nyrydningene i Balsfjorden. Anders kunne ikke
vise noe skriftlig bevis på at han hadde fått tillatelse til å slå seg ned i fjorden. Han henviste til
en muntlig tillatelse fra fogden Anders Tønder, og fikk lov til å bli, og plassen ble skyldlagt i
august 1741.
På Gammelgård bygget Anders og Malene opp en betydelig gård som sønnene senere
utvidet og delte mellom seg.
Alvin Andreassen skriver videre:
«I min tidligere omtale av Tennes i Yggdrasil hevdet jeg at også Ole Andersen på
Langnesøra var sønn av den første Anders Andersen, og begrunnet dette. Jeg har nå også
funnet mer som bestyrker dette. Almuen hadde plikt til å stille mannskap på bygdefarsjektene
som gikk til Bergen og Trondheim, disse ble gjerne kalt føringsfolk, seilkarer eller håsetekarer.
De fungerte som mellommenn mellom handelsmennene og de hjemme. De kunne jo ikke lese
eller skrive, så det var ikke alltid så lett å holde rede på hva som hørte til de forskjellige. Det ble
mangler og kluss med regningene, og ofte endte saken på tinget. Anders Andersen «den
gamle» på Tennes tok en slik sak opp på Sommertinget i 1759. Han hadde noe kluss med
noen varer som han «for nogle aar siden» hadde kjøpt til sine «tvende sønner Ole Anders: og
Anders Anders:». Her ser vi at Ole er hans sønn. Det kan nevnes at varene som han hadde
kjøpt til sønnene sine var:
«12 mark blade tobak og 12 mark skruv [skrå] tobak»!».
Et «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder saaledes som de befandtes at
være udi Tall d: 15. aug: 1769» viser:
«Gaardernes Nafne:
Tennes
Brukarar og koner:
Nils Haldors. - 55 [år] og H. Kirsten Larsd. - 54
Born:
Hans Nils. - 17, Elias Nils. - 9, Susanna Nilsd. - 16
Brukarar og koner:
Ole Nils. - 37 og Hst. Berith Nilsd. - 36
Brukarar og koner:
Ole Anders. - 48 og H. Else Mathisd. - 34
Born:
Anders Ols. - 5, Lars - 1, Martha - 8, Maria - 6, Ingebor - 4
Brukarar og koner:
Anders Anders. - 30 og Hst. Anne Andersd. - 27
Born:
Johannes Anders. - 4, Anders - 1, Susanna - 8
Tenarar:
Elen Mortensd. - 20, Anne Thomæd. - 11
«Brukarar og koner:
Anders Anders. - 72 og H. Malena Larsd. - 69
Born:
Lars Anders. - 39, Morten - 36
Tenarar:
Margreth Olsd. - 22, Martha Jacobsd. - 23, Karen Pedersd. - 9, Malena Fransd. -
5».
Anders døde i 1777:
«Ao 1777: Dom: p: Epiph: 2 Anders Andersen Tennes 71».
Flyttade:
Bodde før dess i Vanvikan, Leksvik (NT).
Anders og Malene hadde 5 sønner, og en datter, dertil muligens to døttre til, men det er
noe mer usikkert om det virkelig var deres barn:
Ca. 1729: Ole, død på Tennes i 1810, 90 år gammel.
Ca. 1732: Anders, til Gammelgaard, Tennæs.
Ca. 1735: Lars.
Ca. 1738: Ane.
Ca. 1739: Niels, til Graaberget, Tennæs.
Ca. 1743: Morten, gift med Catharina Hemmingsdatter,
død på Ytre Tennes 46 år gammel
i 1789 «af Brystsyge».
Elen Margrethe. ?
Karen. ?
Malene døde i 1789:
«1te Søndag i fasten Malene Larsdt. Tennes 80 aar, død af alderdom».
Barn:
2. Anders Andersen Tennæs ble født cirka 1728; døde 1803, Tennes Gammelgaard, Balsfjord, Troms, Norway; ble begravet 21 Mai 1803, Balsfjord, Troms, Norway.
6.
Anders Andersen Markenæs ble født cirka 1699 , Tornedalen; døde 1771, Markenes, Balsfjord, Troms, Norway; ble begravet 24 Nov 1771, Balsfjord, Troms, Norway.
Andre Hendelser og Egenskaper:
_UID: F4972AD6752E458ABF091CA995B7DA11C1AF
Notater:
Den kvenske bosettingen i nord har en lang historie, og ordet «kven» har skiftet
betydning og innhold opp gjennom tidene. Den nåværende grensen mellom Sverige og Norge
ble fastlagt i 1751. Før den tid flyttet folk innenfor et stort fellesområde på Nordkalotten.
Begrepet «Kven» har vært knyttet til folket som flyttet fra innlandet på Nordkalotten og ut til
kysten av Troms og Finnmark på 1700- og 1800-tallet. De kom fra grensestrøkene mellom
Finland og Sverige, Tornedalen, og fra det daværende Russland/Finland. Fra 1809 til 1917
var Finland et storfyrstedømme under Russland, med den russiske tsaren som storfyrste.
Kvenfinsk minner til og med i dag om tornedalsfinsk («Meän kieli», som betyr «vårt språk»).
Språkene ligner på gammelfinsk.
Allerede opp gjennom middelalderen vet vi imidlertid at det har flyttet kvener til
Nord-Norge, eller «Ruija» som er det kvenske navnet. I Norge levde kvenene side om side
med samene, og mange lærte seg hverandres språk.
Det er historisk dokumentert at det gamle Kvenland var en av nasjonalstatene
på Nordkalotten. Svenskene gjorde slutt på Kvenlands selvstendighet på 1200-tallet. Første
gang «kvenenes land» er nevnt i skrevne kilder, er i den håløygske høvding Ottars beretninger
til kong Alfred av England på 800-tallet: «Langs den sydlige del av landet på den andre siden
av fjellet, er Svealand, helt til den nordlige del av landet, og langs den nordlige del av landet,
kvenenes land. Kvenene drar stundom på herjetokter mot nordmennene over fjellet, og
nordmennene stundom mot dem. Og det finnes meget store innsjøer overalt i fjellområdene, og
kvenene bærer sine båter over land til disse innsjøene og derfra herjer de hos nordmennene.
De har meget små og meget lette båter».
Lenge før den tid, for ca. 5000-5200 år siden, kom ett folk nordover fra sørøst og
slo seg ned i Baltikum, Karelen, Savolaks, Tavastland, det egentlige Finland - og Kvenland og
Sameland i nord. Ingen vet hva dette folket het, men av dem oppstod de ulike stammefolkene
som etter hvert dannet egne kulturer, språk og etnisitet.
Sogneprest Magelsen skrev følgende om Markenes i 1896:
«Markenæs har sit navn derav, at her i gamle dage holdtes marked, hvor fjellfinner og
kvæner avhændet sine produkter. Da der imedlertid paa stedet ikke fandtes tilstrekkelig med
mat for rensdyrene, saa blev markedsplassen flyttet derfra og til Skibotn i Lyngen».
På Markenes hadde Olle Christophersen find nedsatt seg for å rydde i året 1732. Da
skyldsetningskommisjonen befarte plassen i 1741, vurderte de Olle som «iche til Regns» fordi
han hadde nedsatt seg på plassen «af sig sielves» ved sin «Enfoldige uforstandighed». Olle,
som kan ha vært sønn til Christopher Olsen på Thomasjord, hadde ikke tilpasset seg datidens
byråkrati. Han manglet skriftlig bevis på at han kunne bruke disse egnene som han og hans
forfedre hadde brukt fra «alders tid». Nå var uforståelig skrift på et stykke papir like mye verdt
som det å kunne finne levemåten her ved fjorden. Om mangelen av disse fremmede
bokstavene var årsaken til at han kort tid etter ikke lenger var å finne på Markenes, skal være
usagt.
I 1743 ble han, ifølge Petter Schnitler, enda regnet som en av «Bals Fior Finner som
Boer ved Søesiden og Bruger Gaarder». Fra 1744 var imidlertid qvænen Anders Andersen blitt
ny bruker på Markenes. Han og kona, Susanna Johannesdatter, skal i følge tradisjonen ha
kommet fra Alta, hvortil Anders var tilkalt for å bygge kirke. De mange hus Anders tømret opp
på Markenes vitner i hvert fall om at han har vært en dyktig tømmermann. De eldste barna var
født da familien kom til Markenes. Gården ble dyrket opp og drevet fram til en av de største
gårdene i Balsfjorden på Anders tid.
Sogneprest Magelsen skrev følgende om familien:
«Ti stedet laa øde, da senere en kvænfamilie, Ander Andersen og Susanna,
nedsatte sig der. Baade mann og hustru var ualminnelig store og sterke. De var (etter hvad der
fortælles) blit overfaldte av en russisk røverbande, men efter aa ha slaat mange av røverne
ihjel (hustruen endog flere enn manden) kom de sig undav og flyktet til Norge. Der var
dengang paa Markenes betydelig furuskog og Anders drev meget paa med aa bygge huse. En
nulevende gammel mann har fortalt mig, at Anders hadde en bror, Mattis, og at disse brødres
vanlige dagsverk bestod i, at den ene bror hugg 4 svære mastetrær i skogen, kvistet dem og
«rydde» dem samt drog dem frem tilgaards, hvor den annen bror hugg dem til og la dem op i
bygningen. Paa denne maate byggedes stadig et 'omfar' om dagen. Der finnes ennu i bygden
rester av huse, som skal være bygget av dem, og naar man legger merke til materialene i disse
og erindrer, at de ved gjentagne flytninger og ombygninger er blitt mere og mere avøksede, saa
vil man ikke tvile paa, at det oprindelig har vært overmaate svært tømmer, som det ganske vist
skulle ualmindelige kræfter til aa lempe i raa tilstand. Flere av stokkene i prestegaardens
stallbygning hører med til disse rester, likeledes Eilert Johannesens stuebygning paa indre
Tennes.
Fra denne kvænfamilie paa Markenæs nedstammer en stor del av Balsfjordens
(«Markenæsslegten»), og de utmerker sig tildels ennu ved størrelse og styrke, og Mattis synes
aa ha vært den stærkeste. Jeg har ovenfor uttalt den formening, at det var Mattis, der hjalp
faren med hans bygningsarbeider.»
Når det gjelder historien om Anders bror, er denne heller tvilsom, da det ikke er noe som
gir grunnlag for å tro at Anders har hatt noen bror i Balsfjorden. Magelsens antagelse, at det
var sønnen Mattis som hjalp faren, kan heller ikke stemme, da Mattis var født i 1762, og
Anders døde i 1771, altså når Mattis var 9 år gammel. Sannsynligvis har historien flyttet seg en
generasjon for langt tilbake i tiden, slik at den omhandler de to barna til Anders, altså brødrene
Mattis og Anders Andersen.
Anders og Susanna kom fra Torne sogn i Sverige, som nå er delt mellom Sverige og
Finland. De bodde troligvis på den svenske siden. De rømte fra Karl den tolvtes krig, og som
historien forteller ble de overfalt av russiske røvere på vegen, men de kom da fram til Alta,
der Anders bygde en kirke. Han har muliens bygd en kirke i Kjøllefjord også. Deretter finner vi
ham som dreng hos prost Henning Junghans på Tromsøya. Etter dette bygslet han et
gårdsbruk i Hillesøy, men ble ikke lenge der før han gikk ombord i et hollanskt skip, og
fulgte med dette til Nederland. Der var det stor byggevirksomhet i byene, og Anders har nok
lært mye, og forbedret sine byggekunskaper mens han var der. Etter noen år kom han tilbake,
og i 1742 slo han og Susanna seg ned på Markenes.
På 1700-tallet var det to nyrydningsområder som skilte seg ut. I grensetraktene øst og
nord for Solør hadde et fremmed folkeslag slått seg ned som bureisere, og Trysil-presten skriver
om dem i 1784: «Jeg har finner i mit sogn, virkelige, ramme finner, finner, hvoraf endeel læse
og forståe det finske sprog ligså godt, som om de skulde boe i Åbo i Stor-Finland». Et annet
finsk tilflyttingsområde lå lengst i nord, i Troms og Finnmark. Her kaltes finnene for kvener. Fra
gammelt av hadde de kommet nord til kysten for å bytte varer med samer og nordmenn. Fra
tidlig på 1600-tallet var det særlig folk fra kjøpstaden Torneå øverst i Bottenviken som drev
denne trafikken. Hver vinter møtte de på rekken av markeder fra Lyngen i vest til Varanger i
øst. Men det var først fra begynnelsen av 1700-tallet at kvenene for alvor tok til å bosette
seg i det de kalte Lanta eller Lannanmaa, kystlandet i nord. Det er mulig at krigen mellom
Sverige-Finland og Russland har vært den utløsende faktor. Den kjensgjerning at de fleste
kom fra Torneådalen langt fra den russiske grensen peker imidlertid mer i retning av fattigdom
og overbefolkning som årsaker til trekket mot nord. Gjennom hele 1700-tallet var det særlig i
Lyngen og Alta kvenene slo seg ned. Det kan ha sammenheng med naturforholdene, for på
disse stedene kunne kvenene i tillegg til fisket drive et jordbruk ikke altfor ulikt det de tidligere
hadde drevet i sine hjemtrakter.
I utflyttingsdistriktene talte de svenske embetsmennene nedsettende om folk som rømte
fra gjeld, militærtjeneste og forbrytelser. På norsk side var tonen en helt annen. Man lovpriste
de skikkelige og arbeidssomme innflytterne og satte dem særlig opp som eksempel for samene.
Således skriver oberst Mangelsen i 1749: «Om kvænerne i almindelighed har jeg den
pålidelige underretning, at de for den største del er drivende og duelige folk, som om jordbrug
har langt større kundskab end de lade og sløve søfinner, som ikke synderlig til andet end fiskeri
er duende.» Det var nettopp kvenenes dyktighet som jordbrukere og håndverkere de norske
embetsmennene verdsatte. De ble landsdelens bofaste innbyggere, i motsetning til de norske
og samiske, som helst dro etter fisk og rein og forsømte nyrydningen. Amtmann Ole
Sommerfeldt i Finnmarken gir denne beskrivelsen av kvenene i 1790-årene: «Qvænerne tale
det karelske sprog. De have megen naturlig forstand; de rydde og dyrke gandske vel sin jord,
holde heste, køer og små-creature, ja have agerbrug, hvor klimaet tillader det. Mange af dem
forståe at tømre, bygge både, samt at smide. Når qvænerne have boet nogle år i landet, ere de
ligesom nordmænd og finner (dvs. samer) duelige søefolk. (...) Til sin reenlighets befordring
bruge qvænerne, mandkjøn og qvindekjøn, ligesom russerne varme badstuer. Om sommeren
gåe de fra badstuen gandske nøgne ud i elven, hvorved eller i nærheden af hvilken badstuen
er i almindelighet opbygget.»
Myndighetene gikk i pietismens tid inn for en strengere holdning til bruk av alkohol Det
hadde kommet en «Kongelig forordning» i 1734 og en «Plakat» i 1743 om avskaffelse av
«ulovlige kroer og brennevinsbrenning». I slutten av 1750-årene skjedde det en ytterligere
skjerpning av myndighetenes holdning. Ved forordningen av 08.03.1757 ble forbudet mot
brennevinsbrenningen på det strengeste innskjerpet. Myndighetene fikk ordre om å inndra
alle brennevinskjeler og panner. Det skjedde blant annet med den «brendevins Pande» som
Anders eide. Den ble bragt til tinget og der ble den «sønderhugget» i almuens nærvær.
Kobberet ble konfiskert. Dette skjedde på tinget i 1763.
«Anders Qvæn» i Balsfjorden ble stevnet til tinget av fogden 05.06.1764 for noe
tømmer som var «arrestert» hos ham. Tømmeret ble siden solgt og overtatt av fogden til Karlsøy
kirke. Da et fartøy ble sendt etter tømmeret, skulle «Anders Qvæn» ha holdt en del av det
tilbake. Anders møtte ikke fram på tinget. Hvilken slutt denne saken fikk fremgår ikke av
protokollen, så vi må anta at den ble ordnet i minnelighet.
Et «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder saaledes som de befandtes at
være udi Tall d: 15. aug: 1769» viser:
«Gaardernes Nafne:
Markenes
Brukarar og koner:
Anders Anders. - 67 [år] og Susanna Johanisd. - 55
Born:
Anders Anders. - 12, Hendrich - 10, Mathias - 9, Beata - 17
Tenarar:
Malena Nilsd. - 12, Marith Thomæd. - 14
Brukarar og koner:
Johannes Anders. - 27 og Hst. Elen Hansd. - 26
Born:
Johanna Johannesd. - 2
Tenarar:
Berith Nilsd. - 15
Brukarar og koner:
Thomas Ols. - 52 og Hst. Inger Larsd. - 50
Born:
Ole Thomes. - 20, Jon - 4
Brukarar og koner:
Hendrich Thomes. - 64
Born:
Nils Hendrichs. - 30, Synof - 36
Tenarar:
Ole Thomes. - 38, Elen Thomæd. - 47, Giertrue Olsd. - 30, Karen Pedersd. -
12.»
Anders døde i 1771:
«Jordsat Dom p: t: 26 Anders Andersen Markenes 72».Anders og Susanna må ha vært noen riktige arbeidsjern, da de drev fram Markenes til å
bli en av de største og mest veldrevne gårdene i Balsfjorden. I skiftet etter Anders nevnes totalt
20 tømmerhus, kobber, fe, hester og diverse ploger. En åttring, to kobromsbåter og en seksring
foruten en dragnot, elleve laksegarn, fire sildegarn og ei line viser at de også drev med fiske.
På gården var det ikke noe smiehus, men Anders hadde både smiested, ei stor smieslegge, en
smiehammer, to smietenger foruten tre navere, fem økser og ei gammel bile. Her fantes
dessuten et nytt plogjern med ristel og en halv vog med stangjern. Det er trolig at Anders har
smidd nye egne redskaper og også laget sitt eget jordbruksutstyr. Det er mest trolig at hans
håndverksredskaper og kunnskaper først og fremst har vært brukt til å bygge opp gården
Markenes. Samtidig har Anders vært en ettertraktet byggmester, og han bygde en ny fløy til
kirka på Tromsøya. Det er også grunn til å tro at det var han som bygde det store
Bentsjordhuset.
Skiftet etter Anders ble avholdt 06.04.1774:
«Anno 1774 den 6te Aprily blev Skiftet foretaget til endelig afgiørelse med Deeling og
udlæg efter afdøde Anders Andersen boende paa gaarden Marchenes i Heløe Tinglag, hans
efterladte Enke er Susanna Johansdr:, og de børn hand hafdt i ægteskab med hende, ere
følgende.
1. Johannes, er myndig.
2. Anders, er 19 aar gammel.
3. Hendrich, er 15 aar.
4. Mathis, er 12 aar.
5. Anna, gift med Anders Andersen Tennes.
6. Maria, gift med Mathis Mathiasen.
7. Susanna, var gift med Hans Hansen Sandøren, er død, men et barn i Live Navnlig
Beathe, er 5 aar gammel og
8. Beathe, gift med Lars Andersen Tennes.
Arvingerne vare alle tilstæde ved Registreringen, som blev forrettet af Sorenskriveren
og tvende Mænd den 14de Septembr. neste aar forhen; og hvem de umyndiges Formynder er,
viiser denne Forretning til Slutning.
Betreffende den afdøede Datter Susanna da som hun er Død efter Faderen var
død, saa kommer hendes søsterlod i Fælleds Boe hos hendes efterlevende Mand saasom
samme Skifteboes nærmere formetder.
Dette Stervboets Formue beløber vid Registrering og Vurdering til den Summa
304 rd: 3 ort hvilket af efterskrevne udtag kand tydlig sees, hvad Boets ejendeele bestaar udj
....
Endskiøndt alle forefindende huuse paa gaarden er ansatt til vurdering, som
Registreringen udviser, saa kand man dog ikke forsvare at tage dem alle fra gaarden og
udlægge dem til Arv og Eje; Thi da den afdøede Anders Andersen kom til Pladsen, var den en
uryddet Atminding som efter nogle aars beboelse blev skyldsatt for 2 Punds Landskyld, hvilket
skeede i aaret 1743; Da nu Rødningsmanden Anders Andersen ventelig har siddet sine
Rydningsaar fri efter Loven, for Skatter og utgifter, saa var det og hans Pligt efter Loven og de
Kongelig forordninger, ej allene at Rydet Pladsen, men end og at bebygge samme med de
nødvendige huuse, hvortil hand har haft frihtd at benøtte sig af den i nærheden værende
Furre-skoug uden nogen afgift derfore, paa denne grund kand ej bedre skiønnes end jo
følgende nødvendige husse bør følge til Jorden Markenes, uden at udlægges til Enken eller
Arwingene, neml.
1 gammel daglig Stue med bord og benke og
4 Nagle faste sængestæder,
samt 1 liden Madstue i enden ved Dagligstuen,
alt ansatt for 13 Rdl.
....
Alle foreskrevne afkortninger er tilsammen 47 rd: 10 sh: som drager fra Boets
beløb,
Er saa i behold 257 rd: 2 ort 6 sh:
Deraf tager Enken Susanna Johans Datter den halve deel som hoved Lod =
128 rd: 4 ort 3 sh.
De øvrige = 128 rd: 4 ort 3 sh: skal Jævnes og Deeles imellem børnene, som
følger:
Efter den forklaring som Enken og Arvingerne have giort for Skifte Retten, have
at gifte børn Johannes, Anna, Maria, Susanna og Beathe, hver taget en Hiemme gave som er
berignet at beløbe til = 13 rd: 4 sh:, undtagen at Datteren benævnt Beathe feiler endem for en
gryde
1 rd: 5 ort.
De tvende ugifte Sønner Anders, Hendrich og Mathis skal have lige derimod
med = 13 rd: 4 sh:,
er til disse tvende i alt 41 rd:
Efter aftale imellem Enken og de myndige Arvinger, skal hver af disse 4de børn,
Anders, Hendrich, Mathis og Beathe, have Vede.r.av mod det der er bekaastet af Faderen i
Levende Live paa de andre gifte børns Bryllup paa hver = 12 rd:,
er 48 rd:
Tilsammen = 90 rd: 5 sh.
Bliver saa igien af de ovenmelte 128 rd: 4 ort 3 sh: at deele imellem Samtlige
Søskende som arv
37 rd: 5 ort 3 sh:,
Deraf en broderlod 6 rd: 1 ort 13 5/6 sh: og en Søsterlod 3 rd: 14 11/12 sh.
Enken Susanna Johansdatter for hendes hovedlod = 128 rd: 4 ort 3 sh: har til
udlæg efterfølgende:
1 stor Stue paa gaarden, vurderit for 60 rd:, deraf den halve værdj 30 rd:
....
Sønnen Johannes for hans Arvelod 6 rd: 1 ort 13 sh:, udlagt
1 Haabrum Baad med Seigl 4 rd:
1 liden Fiøs for 1 rd:
14 stang-Jern 1 ort 12 sh:
Værdi i et Stabbur med Beathe 4 ort
1 Haand Qværn med Jern-V.r 3 ort
Til overs 15 sh: Er 6 rd: 2 ort 12 sh:
....
Datteren Anna tilkommer i Arv en Søsterlod = 3 rd: 14 sh: udlagt:
1 Smidestæd 2 rd: 3 ort
1 Smide=Slægge 1 ort 8 sh:
1 Smide=hammer 1 ort
2 Smide=Tænger 1 ort
tager hos Anders 6 sh:
Er 3 rd: 14 sh:
....
Af foreskrevne Børn som behøver formynder, er Hendrich og Mathis, og
saalenge Moderen lever med dem, er ej at tvile det jo deres tilfaldende udtag kand blive dem
beholdne, og skulle hun ved Døden afgaae, eller tilfalde i vedderhæftighed da beskikkes den
ældre og myndige broder Johannes at have et vaaget øye med ... udlæg at det kand blive
dem beholden saalænge de ere umyndige, hvorfore hand bør være Ansvarlig i fremtiden, da
hand til den ende er leveret Lodseddel til sin efterretning, over hvad dem er Tillagt.
Hvad Sønnen Anders angaar da er hand af den Alder og Forstand at hand kand
modtage Sit udlæg helst da hand nu allerede er gift og i huusholdning hos Moderen.
De øvrige børn ere Myndige og Annammer selv deres udtag, saafremt moderen
ej vil indløse det mod Penge i fald hun det forlanger og det i sin huusholdning behøver.
Saaledes sluttet og forrettet
Teft: W. M: Thomæsøn».
Anders og hans etterkommere var dyktige tømmerhuggere. Etter at Anders døde, fulgte
sønnene Johannes, Anders og Mathias opp tradisjonen med tømmerhugging.
Susanna Johansdatter døde 1794, Markenes, Balsfjord, Troms, Norway; ble begravet 6 Apr 1794, Balsfjord, Troms, Norway.
Andre Hendelser og Egenskaper:
_UID: F2A187CA34F54830AC58496D89660CBEF875
Notater:
Susanna og Anders hadde følgende barn (minst):
Ca. 1729: Anna, gift med Anders Andersen Tennes.
Ca. 1741: Johannes, overtok Markenæs, gift med Elen Hansdatter.
Maria, gift med Mathis Mathiasen.
Susanna, gift med Hans Hansen Sandøren, død 1772.
Beathe, gift med Lars Andersen Tennes.
Ca. 1755: Anders, gift med Guren Pedersdatter, død i 1812, 60½ år gammel.
Ca. 1759: Hendrich.
Ca. 1762: Mathis.
Utover i 1770-årene ble en rekke personer trukket fram for tinget og anklaget for ulovlig
brennevinsbrenning og omsetning. Susanna ble dømt i 1777 etter forordningen av 1757, til
tross for at hun til sitt forsvar hevdet «at hun særdeles i afleden Vinter ikke har haft andet
Middel til at Freldse Livet paa Creaturene end Drank». Det hjalp ikke, kjelen ble konfiskert og
Susanna bøtelagt.
Susanna døde i 1794:
«5te S (Faste søndag) Susanna Johannesdtr. Marchenæs 77 aar gl».
Barn:
3. Ane Andersdatter Markenæs døde 28 Nov 1827, Tennes Gammelgaard, Balsfjord, Troms, Norway; ble begravet 2 Des 1827, Balsfjord, Troms, Norway.
Lars Olsen Tennæs ble født cirka 1663; døde 1759, Tennes Indre, Balsfjord, Troms, Norway; ble begravet 25 Mar 1759, Balsfjord, Troms, Norway.
Notater:
Da det her ikke synes å være noen elv, står første ledd i Tennæs sannsynligvis for
fuglenavnet «Tenna» (gammelnorsk Þerna).
I følge «Balsfjorden og Malangens historie fram til 1830-åra» av Anders Ole Hauglid,
kom Lars og Marit nordover fra Trøndelag sammen med sin datter og svigersønn i 1731, og slo
seg ned på Indre Tennes.
Alvin Andreassen påviser i sin artikkel «Litt mer om den første bosetningen på Tennes i
Balsfjorden» at dette ikke er korrekt:
«Lars Olsen var i 1731 en eldre mann som neppe la ut på en slik ekspedisjon
den gangen. Anders berettet på Tinget i 1739 at de hadde begynt å rydde på Tennes for ca. 6
år siden, det kan tyde på at de ikke kom dit inn før i 1732-33 og sønnen Lars er født en del år
senere. Lars Olsens sønn, Jacob Larsen, tinglyser på Sommertinget i 1733 sin bygsel på
Vågnes (gården Skittenelv), og han var alt da gift med Kirsten Endresdatter fra Ulsfjorden og
de hadde barn. Han kunne således neppe ha vært inne i Balsfjorden. Lars' datter Anna
Larsdatter nevnes i moren Marith Baardsdatters skifte i 1751, men man kan ikke finne Anna i
Balsfjorden.
Jens Villumsen Ebeltoft «Klokker» kom til Tromsø omkring 1696 og bodde på
Sør-Langnes. En søndags ettermiddag ca. 1702 vandret han oppover bakkene fra «byen» på
vei hjem. Det gikk noe tregt da han dro på to ung-værer; og den som har prøvet det, vet hvor
gjenstridige de karene kan være. Bak ham kom et yngre ektepar. Mannen ba kona si hjelpe
Jens litt med å jage på ungdyra. Kanskje bar han selv på noe tungt siden han ba henne hjelpe
Jens. De fulgte klokkeren til hans hjem og gikk så selv til sitt, så de måtte bo på Langnes. En
helt hverdagslig hendelse som i grunnen slutter her. Og årene gikk, hele 20 år, og
sauebukkene var nok for lengst oppspist.
På gården Sandnes [Tromsøya] bodde Hemming Rynildsen. Han var ca. 20 år i
1700 og sønn til Rynild Hemmingsen. I noen år i 1720-årene delte han bygselen med sin bror
Rasmus Rynildsen. Denne Hemming ser ut til å ha vært en notorisk bråkmaker. I en del år er
han årlig stevnet for Tinget for slagsmål, overfall, beskyldninger, leiermål og skatte- og
avgiftsunndragelser(!), som tydeligvis ikke var ukjent den gangen. Til overmål møtte han ikke
på tinget til tross for lovlig stevning. Til slutt mistet man tålmodigheten med ham og han ble
stevnet for ringeakt for retten. I 1724 ble han dømt til «anseelige bøder at utrede» og om han
ikke klarte det, ble han henvist «til festningens arbejde». Muligens betalte han, for i 1726 er
han oppe i en ny leiermålssak. Etter 1728 hører vi ikke mer om ham, kanskje satt han da
innenfor festningsmurene.
Til Sommertinget i Grundfjord i 1721 ble Hemming innstevnet av Jens Klokker for
grove beskyldninger. Hemming hadde vært innkalt til prosten på grunn av avgifter han ikke
hadde betalt. Hemming benyttet da anledningen til, i andres nærvær, å beskylde Jens Klokker
for å ha stjålet disse to værene 20 år tidligere, og han kalte Jens en «reinspil og værfad», hva
det nå måtte bety. Dette kunne ikke klokkeren ha sittende på seg. Hemming møtte ikke opp
på tinget, så saken ble utsatt til neste ting. På neste ting ble saken behandlet selv om
Hemming glimret med sitt fravær. Det ble en stor sak av det, selve klokkeren var jo innvolvert,
og en rekke vitner ble innkalt slik at vi får kjennskap til en rekke personer. Og først nå i
1721-22, hele 20 år senere og takket være to gjenstridige ung-værer, får vi vite hvem det
unge ekteparet var som vandret sammen med Jens Klokker over til Langnes den søndags
ettermiddagen: Det var Lars Olsen og Marith Baardsdatter!
Marith blir spurt av retten hvor lenge det var siden dette hendte. Hun tenker
seg om: «Mitt eldste barn er 23 år gammelt nå, nr. 2 er 21 år - og nr. 3 er 19 år». «Jo», sier hun,
«det hendte mellom 2. og 3. barn, altså for 20 år siden». Lars kunne bare stadfeste det som
kona hadde fortalt. De oppgitte aldrene passer på de eldste barna til Lars og Marith, som vi
senere finner på Tennes i Balsfjorden. I 1702 er en Lars Olsen 30 år gammel og oppført som
dreng/tienestekarl hos Jens Villumsen på Langnes. Det kan neppe være noen andre enn
«våre» Lars og Marith det er snakk om, og de bodde altså i Tromsø hele 30 år tidligere enn
vi har antatt. Det kan forklare hvorfor sønnen deres, Jacob Larsen, kom til Vågnes alt i 1733,
han var jo lokalkjent i området helt fra barndommen av. Datteren Anna var vel aldri med inn til
Tennes, men kanskje alt da gift og bosatt annet sted. Disse forholdene kan kanskje også
forklare de nære giftermålene som man ser mellom Tennes og Langnes i de etterfølgende år.
En del år senere er det en Lars Olsen på Langnes som blir tiltalt for leiermål med sitt
nest-søskenbarn Golla, men han blir gift med henne og senere bosatt eller tilholdene på Tisnes,
så det er ikke vår Lars.
Navnet Baard er det lite av i Tromsø-distriket omkring 1700. Ca. 1704 kom en
Baard Nielsen som bruker til Tønsnes, men han var av samme alder som vår Marith
Baardsdatter.
Anders Andersen kom nok fra Vanvikan, men nok noen år tidligere enn vi
trodde. Han ble gift med Malene Larsdatter i Tromsø og der fikk de sine første barn. Og at
presten i Tromsø har nevnt for ham de gode muligheter for nyrydning i Balsfjorden er meget
sannsynlig. Så jeg tror nok at da Lars Olsen og hans svigersønn Anders Andersen dro inn til
Tennes omkring 1732, var de vel kjent i dette området. De hadde sikkert vært inne i fjorden
tidligere for å orientere seg litt om forholdene.
Jens Klokker vant rettsaken og fikk oppreisning. Det hører med til saken at da
Jens var med og forkynte dommen for Hemming, overfalt den gode Hemming like godt
klokkeren. Så for dette forelå det fra Jens ny anmeldelse på Hemming ved Sommertinget i
1723, men Hemming møtte ikke.»
Manntallet fra 1701 viser:
«Endog findes Efter Skrefne Udj Helgøe Tingsted og Hører til Tromsøe Sogn og
Menighed:
Opsidernis eller Leilend. Stand og Vilkor:
Klocher:
Gaardernis eller pladsernis Nafne:
Sør Langenes.
Opsidernis eller Leylend: Nafne:
Jens Willums: 34 Aar.
Sønnernis Nafne:
Willum Jens: 1 Aar.
Drengis Nafne:
Lars Olsen 30 Aar».
På gården bodde også Jacob Larsen, 80 år gammel, «Af ringe tilstand».
I 1741 befarte nyrydningskommisjonen nyrydningene i Balsfjorden. På Tennes ble
skyldsetningsforretning avholdt 24.08.1741. Grenseskillet ble satt fra Ingerberget
(Jegerberget) til Holmenelven. Jorden ble funnet å være skrind og myret, men ble ansett med
tiden å kunne forbedres til gressvekst, men ikke til kornsed. Ved hjelp av skav og muldfôr
kunne det fødes 5 kyr. Det var tilstrekkelig bjørkeskog, men intet fiskeri bortsett fra «en kokfisk
undertiden». Bruket ble skyldsatt for 1 pund 12 merker.
Lars kunne ikke vise noe skriftlig bevis på at han hadde fått tillatelse til å slå seg ned i
fjorden. Han henviste til muntlig tillatelse fra godsforvalterens fullmektig (Michel Hvid?), og også
de fikk fortsatt sitte på den jorda som de hadde ryddet.
Disse to første rydningsmenn på Tennes, Lars og svigersønnen Anders Andersen,
bodde ifølge Magelsen antagelig begge på den såkalte «Gammelgaard», og synes å ha brukt
jorden i fellesskap da det i skyldsetningsforretningen av 1741 kun nevnes et bruk. I henhold til
Anders Ole Hauglid slo imidlertid Lars og kona Marit seg ned på Indre Tennæs. Her ble yngste
datteren, Kirsten, gift med Nils Haldorsen som fortsatte jordbruket etter svigerforeldrenes død.
Lars døde i 1759, det er vanskelig å lese kirkeboken for dette året da skriften er meget
svak:
«Maria Die [Maria bebudelsedag] blev Lars Ols: Tennes i sin Alder 96½ aar begravet».
Marith Baardsdatter døde cirka 1751, Tennes Indre, Balsfjord, Troms, Norway.
Notater:
Marith og Lars hadde følgende barn (minst):
Ca. 1699: 1. Jacob, til gården Skittenelv i Vågnes, gift med Kirsten Endresdatter fra
Ulsfjord.
Ca. 1701: 2. Baard, overtok en del av Seljelvnes i 1749.
Ca. 1703: 3. Anne.
Ca. 1709: 4. Malene, gift med Anders Andersen Tennæs Gammelgaard.
5. Gertrud.
Ca. 1715: 6. Kirsten, gift med Nils Haldorsen Tennæs Indre.
Det ble avholdt skifte etter Marit på Tennæs i Helgøy tinglag 23.11.1751, alle
barna var da myndige og gifte. Skiftet, som bl.a. nevner hus, fe, og gangklær, hadde en netto
på 15 daler, 2 ort, og 12 shilling til deling mellom enkemannen Lars og barna:
«Sal: Marit Baarsdaatter Tennes i Balsfj:
Ao 1751 dend 23 Novembr: skede Registering og Vurdering efter Sal: Marit
Baarsdaatter, som Boede paa Tennes i Balsfiorden til paafølgende Skifte og Deeling imellem
Hendis efterladte Mand Lars Olsen og med Sammen havende Børn, neml:
Jacob Larsen,
Baard Larsen,
Anne Larsdr:
Mallene Larsdr:
Giertrud Larsdr: og
Kirsten Larsdr:
som ere alle gifte og myndige,
Dette Stervboe Befandtes som følger:....
Naar foreskrevne udlæg fragaar dette Boes Beløb, bliver i Behold 15 rd: 2 mark 1 sh:,
deraf tager Enkemanden Lars Olsen den Halve Deel som er 7 rd: 4 mark 6 sh: hvor tilsammen
er udlagt:
....
Den anden Halve Deel som og er 7 rd: 4 mark 6 sh: deles imellem samtl: Børn, hvoraf
kommer paa en Broderlod 1 rd: 5 mark 8 sh: og en Systerl: 5 mark 12 sh: hvortil enhver er
udlagt:
....».
1772 - Ja, ukjent dato